We need to talk

I dag har jeg vondt. I dag igjen. Jeg har vondt fra topp til tå. Jeg har så vondt at jeg bare gråter. Min erfaring med vondter er at kroppen snakker til meg og prøver å fortelle meg noe. Hva er det kroppen min har prøvd å fortelle meg det siste året? Kroppen snakker så høyt, og jeg har så vondt at jeg ikke lenger kan ignorere det. Jeg satt meg ned ved et tre i solskinnet i morges og spurte Gud /universet / hva enn vi skal kalle det hva det er jeg trenger å vite? Hva er det som gjør så vondt? Hvorfor? Hvordan og hvorfor har jeg sviktet min kjære kropp. Jeg har blitt testet opp, ned og i mente av legene som sier jeg er frisk som en frisk! Teknisk sett.

Et år har gått. Ett år er lenge å være «ute av drift». En ting er smertene. En annen ting som kanskje er verre er nederlaget jeg føler på ved å ikke fungere og å klare å gjøre alt som alle andre klarer.

Man burde ditt og man burde datt. Man skal aldri «burde» på seg selv lærte jeg for mange år siden av min lærermester Louise L. Hay, men det er enklere sagt enn gjort. Vi har en mal i dette samfunnet vi helst skal passe inn i. Som de færreste av oss egentlig passer inn i tenker jeg.

En av grunnene til at jeg har så vondt i dag er fordi jeg i flere år har ignorert og oversett det jeg faktisk kom hit til denne jorda for å gjøre. Når jeg var 14 og hadde vært på mitt første Reiki (healing) kurs bestemte jeg meg for at dette skal jeg dedikere livet mitt til!! Min livsoppgave på denne jorden er å spre lys, kjærlighet ved å være en healer.

Det var ikke så enkelt som planlagt kan man vel trygt si for tenårings Vanesa, men når jeg var 22 og livet hadde vært et helvette (mildt sagt) i mange år oppdaget jeg (takk Gud!) Louise Hay som sier at om man endrer måten man tenker på , kan man endre livet sitt! Det traff meg innerst i hjerterota så da dro jeg til England og utdannet meg som Heal your life kursleder. Jeg har nok aldri hatt det så bra som jeg hadde det den uken i Birmingham. Du vet den lykkefølelsen man kan kjenne i hver eneste celle i kroppen?! Nydelig var det! Abraham Hicks kaller det å være «in the vortex». Når man er i harmoni med seg selv og tør å go with the flow, og ikke nødvendigvis prøver å padle for livet opp mot stømmen som vi alle gjør alt for ofte.

Jeg har visst fra jeg var liten at jeg ikke var som alle andre. Jeg har sett mye, senset, hørt mye, følt mye og sett gjennom folks fasader om man kan si det på den måten. Jeg har visst at verden som vi kjenner den i dag ikke er «virkeligheten». Vi er så innmari mye mer enn det vi tror vi er, og vi kan så uendelig mye mer enn vi tror. Vi blir hjernevasket av skolen og nyhetene, og får et snevert syn på verden.

Jeg har tilbrakt alle mine år på skole ved å se ut av vinduet og lure på når de skal forstå at de heller bør bruke tid og energi på å lære oss ting vi så inderlig trenger. Det er ikke lett å være menneske i dag. Hvorfor lærer vi ikke barna fra de er små viktigheten ved å være glade i seg selv? Empati? Meditasjon? Nestekjærlighet? Historie? Kosthold? Om vi hadde fortsått konsekvensene ved å fore oss selv og våre barn all giften som er mat nå for tiden hadde vi sluttet tvert.

Årsaken til mange (alle?) livstilssykdommer er giften vi putter i oss og stresset man skal klare å henge med på. Aldri har skandinavia hatt flere tilfeller av ME (inkludert meg selv) som er et resultat av for mye stress. Fysisk, psykisk og emotionelt. Dagens samfunn er ikke laget for folk men roboter.

Jeg har prøvd i flere å  være «normal» og å klare å henge med men kroppen min sier gang på gang «takk, men nei takk». Jeg vet også at jeg ikke er den eneste som har disse tankene, følelsene og opplevelsene. Nettopp derfor vil jeg dele dette med dere. Jeg tror på å tørre å være ærlig, åpen og ydmyk. Det er det skumleste som finnes meg også det vakreste. Jeg tror ikke vi som samfunn har godt av å gjemme oss bak alle disse fasadene vi har bygt opp.

Den kollektive energien i disse dager er tung. Verden er i forandring. (ENDELIG!!)  Fra sykdommer til ensomhet. Frykt og uro. Inni hver og en samt kollektivt. Vi flykter fra hjemmene, landene våre og hverandre. Vi gråter. Verden gråter, og hjertet mitt blør. Vi trenger hverandre mer enn noen gang.

Jeg har i 29 år ønsket å være en katalysator for forandring på denne vakre jordkloden men ikke helt visst hvordan jeg skulle få dette til. Ser vi bort fra alt det vonde er vi en stor gjeng av vakre mennesker som mest av alt i denne verden ønsker å leve i harmoni med seg selv og hverandre.

Min oppgave på denne jorden er å være til hjelp for både deg og meg. Hjelpe oss å leve i og med hjerteenergien som vi så sårt trenger å finne tilbake til.

Og den oppgaven tror jeg jammen sant starter i dag. 🙂

Jeg gleder meg.

I kjærlighet,

Vanesa.

73764209843f0287f55263714cb5d75c

Advertisements

10 kommentarer om “We need to talk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s