Min elskede sønn. Unnskyld.

Kjære lille Benjamin. En høst natt for ti år siden bestemte du deg for at du var klar til å komme til meg. Jeg hadde flyttet til en ny by, begynt på en ny skole, og jeg og pappa’n din hadde kjent hverandre i noen uker så jeg var ikke helt forberedt på det som skjedde. Jeg gikk lenge uten å vite at du var her men da jeg endelig forsto det tok jeg det ikke så bra. Og det skjemmes jeg for den dag i dag. Du følte nok panikken min når jeg lå på bad gulvet å strigråt med flere graviditetstester i hånda. Jeg fikk panikk og var livredd. Jeg ble redd fordi jeg allerede hadde en to år gammel baby med en mann som ikke fortjener tittelen pappa. Jeg var redd fordi jeg selv fortsatt var barn. Jeg var redd fordi trodde at jeg ikke var god nok for deg. Jeg var redd for jeg ikke maktet tanken på å være en 19 år gammel alenemor til to barn. Og jeg var redd fordi jeg bodde i en fremmed by og hadde prestert å bli gravid av en (frem til nå) fremmed mann. Magen min ble raskt stor og hard, og hver kveld sov du mellom din pappa og meg mens vi diskuterte din og vår skjebne. Jeg sang til deg, snakket med deg og gråt for deg. Hadde det vært en annen tid. Et annet sted og en annen situasjon hadde det blitt annerledes. Jeg ville at du skulle få leve, jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få det til. Jeg trodde det var best for deg å dra tilbake til kjærligheten du kom fra. Til stjerne, til englene og til Gud.Jeg tenkte du ville ha det bedre der enn med oss. Nå som jeg tenker tilbake vet jeg at du visste bedre enn meg. Det var nok en grunn til at du kom. Hva var det du ville? Hvorfor valgte du oss? Hva ville dine hobbyer vært? Ville du fått din pappas mandelformede øyne? Hvordan høres latteren din ut? Hva hadde yndlings maten din vært? Jeg tror du hadde din pappas sorte hår og jeg tror du hadde vært en ordentlig kosegutt. Lignet du på søsteren din? Hun vet ikke om deg. Hvordan forteller jeg henne at jeg var så egoistisk at jeg valgte min frihet foran ditt liv? Jeg vet at hun hadde elsket deg om du var her.

Du var her i tre mnd. Magen min var stor. Jeg husker at jeg gråt meg inn i narkosen, og jeg gråt når jeg våknet. I et rom fullt av gråtende jenter. Vi så på hverandre med frykt, skam og tårer. Helt grusomt var det men sikkert vel fortjent. Jeg gråt når du ikke lengre lå mellom din pappa og meg, jeg gråt den dagen du skulle bli født og jeg gråter hver gang jeg tenker på deg. Jeg føler ofte din nærhet og vet at du følger med meg. Jeg vet du ønsker å komme tilbake og venter tålmodig på den dagen du får lov. Jeg håper du har tilgitt meg og forstår at jeg ikke visste bedre. Jeg vil gjerne være mamma’n din om du fortsatt vil ha meg den dagen det er ment til å skje. Når du kommer tilbake, kom for å bli.

Jeg elsker deg.

/ En skamfull Vanesa

Advertisements

12 kommentarer om “Min elskede sønn. Unnskyld.

  1. Thank you for this touching and honest post, for having the courage to talk about something that many people keep inside. We always make the best decision we can in the moment but of course that doesn’t mean we won’t have regrets later. Speaking out instead of keeping it inside is a powerful step on the path to healing my beautiful friend.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s