Ensomhet

   
I dag skal jeg skrive om noe som jeg egentlig ikke har lyst til å «si høyt» kjenner jeg. Jeg føler nesten at tema er tabu, og av alle tema jeg har tatt opp og alle måtene jeg har utlevert meg selv her på bloggen så er dette nesten…flaut? Ensomhet er en litt uvanlig følelse for meg. Jeg har alltid elsket alene tid. Alltid trengt masse alene tid da jeg som et høy sensitivt krystallbarn tar inn energier fra alt og alle ser jeg alltid ser frem til tiden jeg skal ha alene hjemme i stillhet med stearinlys, ro og kos. Men nå de siste månedene har den alene tiden føltes helt meningsløs og tom. Jeg har vært hjemme fra jobb i ett år. Det betyr at sosialiseringen man får gjennom jobb og kolleger (som man ikke vet å sette pris på før man ikke har det lengre) er borte, og de fleste dagene er jeg ikke i form til å ringe venner, dra på cafe og finne på noe gøy så da blir det fort til at jeg er alene hjemme. Eller så går jeg tur i parken alene. Venner, familie (som bor på andre siden av landet) og naboer er jo naturligvis opptatt med jobb, skole og alle aktiviteter mange er med på og min beste venn (min datter) har blitt så stor nå at hun stort sett er ute med venner fra morgen til kveld. Noe som selvfølgelig er fint!

Så da sitter jeg her da, mutters alene. Dag ut og dag inn. Og det kjenner jeg er ordentlig kjipt nå. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så alene før. Jeg har kanskje heller aldri i mitt liv vært så syk som jeg til tider er nå og føler meg som en grønnsak her på sofaen. Og det er en jævlig kjip kombo. ME og alle andre sykdommer for den del er noe dritt! Jeg flytter meg fra en sofapute en dag til en annen neste dag for å ikke sitte hull i den, og for å få litt nytt perspektiv på livet.. Fem sofaputer har vi i vår store sofa og alle er nå nedslitt av all min stillesitting. 

Fysioterapeuten min sa det så fint i går når vi snakket om ensomhet, angst og kroppsholdninger: «Alle trenger noen som holder rundt en og tar vare på en som når vi var barn f.eks men vi har ofte ikke det som voksne. Så når du sitter i denne stolen se for deg at stolen støtter deg, holder rundt deg, passer på deg og gir deg omsorg. Kjenn hvor godt det er for kroppen!» ☺️ Så enkelt kan det gjøres. Prøv å gjør det med bakken du står på, senga du ligger i, flyet du sitter i evt osv. 

Jeg har ALLTID vært en stolt, sterk, selvstendig superkvinne som alltid har klart alt selv og tenkt at jeg ikke trenger noen, så jeg liker ikke å erkjenne at nå er jeg faktisk ensom. Skikkelig ensom og alene. Ikke er jeg en sterk superkvinne heller nå lengre. Og det er vondt. Og trist. Og jeg må kanskje nå innrømme at jeg trenger noen jeg og.

Husk å alltid ta vare på dere selv og hverandre. Vi trenger hverandre så sårt.

I kjærlighet,

Vanesa

   

Advertisements

4 kommentarer om “Ensomhet

  1. We do need each other on this planet. Maybe to want to be around people is a sign of strength, like you are strong enough now to be around other people without taking on so much of their energy. I am alone a lot too and I always thought it’s because I am a fabulous independent woman but maybe I have just been scared of people because up until now I did not know how to be around people and still be safe?

    Lik

  2. Pleier aldri å lese blogger eller kommentere dem… men denne kunne vært tatt ut av mitt liv på flere innlegg og nivå 🙂 Takk for at jeg nå sitter å smiler, nikker gjenkjennende og tenker… *heeey* …jøss det er flere av oss 😉

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s