Thank you 2016 for everything you thought me. Welcome 2016. Be kind. 🙏🏽

  
2k15 was definetly one of the worst years of my life! My blog, my new forehead wrinkle and grey hair reflects that! I’ve struggled like a daaawg with my health and i wouldnt wish that pain even on my worst enemy. But like always, its during the hardship we’re forced to see clearer and make the nessecery changes so thats what i did! 👏🏽👏🏽👏🏽 I’ve pulled so many strings to change my life for the better and finally it’s starting to pay off! 🙌🏽🙌🏽🙌🏽 A happy and healthy mind, body and soul is the ultimate richness and i thank God everyday when i wake up for a new day! 🙏🏽🙏🏽🙏🏽 Im hella ready to leave 2k15 and everything and everyone that no longer serve my highest good behind and im SOOOO excited to welcome 2k16 and ALL GOOD with an open heart! May this new year be filled with unconditional love, joy, bliss, abundance, laughter, smiles, kisses, hugs and good health for all of us including mother earth! HAPPY NEW YEAR MY LOVES!!! God bless 💞💞💞

Advertisements

Today’s inspiration 

  Jeg tror jeg har gått inn i en nesting periode! Alt jeg tenker på er hvordan jeg skal gjøre det ordentlig koselig i leiligheten vår. Jeg vil male og kjøpe nye møbler. New year, new me! You know the drill! 

 Jeg tenker grå vegger i gang, stue og kjøkken. Og en dyp blåfarge på soverommet med en stor sort seng med en myk sengegavl. Store tunge hotell gardiner i alle rom og enda flere store planter i teracotta blomsterpotter!  

 Jeg ser og for meg en tykk, myk dyp rød, gjerne marokkansk/persisk inspirert gulvtreppe på soverommet! Ja, og en ting til! Sorte skap på badet! Det hadde blitt så fint til marmoren som allerede finnes der.  

 Jeg gleder meg til å komme tilbake til Oslo og få overtalt huseieren om at leiligheten trenger en fresh, varm og harmonisk make over! Tenk for en oase det kommer til å bli! Viktig å føle seg komfortabel i hjemme sitt. Jeg synes hjemmet skal være som en hellig oase man elsker å være i. Det er vel krepsen i meg som snakker tenker jeg. Så når du leser dette kjære huseier, ring meg 😉  

Bilde inspo http://amelia.metromode.se

Julemagi i kaoset ✨

 God jul vakre mennesker. Håper dere har hatt noen fine juledager og gjort det beste ut av situasjonen uansett hva det har vært. Føler man seg alene resten av året blir ensomheten ekstra tung i jula, alt hva man føler blir egentlig veldig forsterket i jula. Det er liksom et press på at alt skal være så fint, gøy og fantastisk jul og nyttårsaften. Usj som jeg misliker det. Jeg hadde en fin julaften tradisjon tro i barndomshjemmet mitt med god mat, et varmt og vakkert julepyntet hjem og min kjære familie. Jeg er velsignet. Det er altså helt sikkert. 

 Jeg fikk dessuten den fineste julegaven av dem alle og det var et overraskende besøk av noen jeg elsker veldig på selveste julaften. Jeg opplever at mennesker møter meg på en annen måte etter at jeg har startet denne bloggen. Mennesker jeg kanskje ikke har kjent så godt tidligere føler jeg nå at jeg kjenner bedre. Det er nesten som at når jeg åpner opp, er sårbar og ærlig åpner jeg i samme sleng opp for at andre kan være det samme mot meg og man blir kjent på en annen måte. Har hatt noen fine samtaler denne jula som jeg setter veldig pris på. Rett og slett litt julemagi. Tror mange hjerter helbredes disse dager. Virker litt sånn… Håper det er sånn 🙏🏽☺️

Nå er huset tomt og jeg nyter stillheten. 

I takknemlighet,

Vanesa 

Rotløshet, rutiner og kjærlighet til hovedstaden

   

  

 I alle år har jeg trodd at livet handlet om å finne seg selv, så jeg har reist masse, flyttet fra by til by, fra leilighet til leilighet. Jeg har lett i hver krik og hver krok etter meg selv og jeg har til og med trodd at når jeg ble voksen nok kom den nok å banka på døra mi av seg selv. Men nå har jeg reist jorden rundt, jeg bodd mange plasser, jeg har fornyet meg selv gang på gang men den følelsen av å bli hel eller å ha funnet meg selv kom aldri. Det er ingen «meg» å finne utenfor meg selv. Og for en skuffelse det er å oppdage! Jeg har pleid å synes at det å komme til nord norge og til familien var å komme hjem, og jeg fant en ro jeg ikke fant noen annen plass men i år er ikke det tilfelle. Jeg kjenner veldig på rotløshet og at jeg ikke «hører til» her lengre. Jeg savner hovedstaden, jeg savner bydelen min, leiligheten min og mine rutiner. For første gang på lenge setter jeg ordentlig pris på det livet jeg selv har valgt og det er rart og nytt å føle på. Jeg tror grunnen til at jeg febrilsk ønsket å finne meg selv handlet om vonde opplevelser fra fortiden som gjorde at jeg trodde jeg ikke var hel i meg selv. Den søken kunne blitt livslang om jeg ikke endelig hadde skjønt at det ikke er noe «meg» å finne der ute. Jeg er hel og bra akkurat som jeg er og jeg kan skape akkurat det livet jeg ønsker her og nå, være den jeg ønsker og være med akkurat de menneskene jeg ønsker å være sammen med. Nå skal jeg senke skuldrene, få jula overstått og så dra hjem til mitt elskede Oslo og fortsette å leve det livet som jeg nå har skjønt at jeg er så veldig glad i.

Nå sitter jeg i førersetet i bilen min (livet mitt) ikke på leting etter meg selv, men klar til å lære mer, elske mer, skape, lære og observere. Takk livet for alle til tider vonde men vakre lekser.

I kjærlighet,

Vanesa

Field of flowers 

 Living with social anxiety feels like being in a field of flowers that you can’t enjoy. You can’t truly see them for what they are; you can’t smell them, pick them, or love them as you wish. You just stand there. In the field with beauty around you, and no way to experience what’s out there. Because, you just can’t sometimes.

That’s the best way that I can describe it. That’s my social phobia put into words, but imagine the flowers being people. Lots of people. New people. New places. New things. An abundance of fear and sweat emit from my body each time. New hellos. New hugs. New energy. New handshakes. New pictures. It’s so incredibly hard to enjoy it all. I feel like my body goes into hiding without my permission. There aren’t any triggers for me. I can’t prepare; it just comes, sinks in, leaves when it’s ready. Years ago my therapist gave me an imaginary tool box for me to open when I got smacked with anxiety or depression. The box worked for a while, but recently, at 26, I haven’t been able to open my tool box. I lost the key.

I feel like my entire life has been a test. This journey has seemingly been wrapped in overcoming obstacles just for me to face the grandest test of all; interacting with people. And in my line of work I have to. Often. I don’t recall ever being good at it. I do, however, think back at how hard it was for me to make and keep connections. Nurturing new energies without feeling safe enough to, was and still is, tremendously trying and difficult. For years, I brushed it off thinking that I just wasn’t a people person.  Even after speaking with different doctors, I would say, «I’m just an introvert.» And «I’m not outgoing» was the first thing to come out of my mouth when talking about zodiac signs with friends. Most replied, «you’re the most anti-Leo I know.» In my heart, I knew I wasn’t anti, I can just be scared to death of people. I had my anxiety managed for awhile. When I say manage I mean, I don’t go out much, especially when there will be a lot of unfamiliarities. And when I do go out, even to my events and shows,  I make sure someone that makes me comfortable is with me. After exchanging energy with new people, I feel drained almost instantly.  The next morning and days after I feel depleted and lifeless. Recovering is a process in itself while living with this disorder. The feelings I’m met with are extremely un-rational but dishearteningly real. It took me years to trust and believe that no one means me any harm. People aren’t out to get me or hurt me. Recognizing that is what helped for so long. I made myself «get over it.» There were many self-talks on breathing through it, and reassurance that «this is almost over,» and when it was over I was always OK. But being alright is fleeting when social anxiety is trailing close behind. I’m getting there, though. It’s gotten to the point that even being around family takes effort; people are not easy for me these days. I felt guilty about this for so long. There are instances when I feel so overwhelmed by not being fine or «normal,» that I can barely function. However, I’ve had to show up for myself. I’ve had to learn how to honor this thing that I carry with me. No, I’m not anti. No, I don’t not like you. No, I am not standoffish. I am a woman who deals with a phobia that puts up barriers and walls without my consent. I am a woman, who for a living, has to talk to people and has to show up, and who sometimes can’t. I’m a woman who has been living with social anxiety since before I can remember, and it’s not easy.

God has a way of pushing us. He has a way of using us in ways that we can’t quite wrap our minds around. I believe that this, among other obstacles, has been a building block for my resilience. People are so quick to judge and label others without the slightest idea of what’s going on. Sometimes it’s not you, and it’s not personal.

We are all programmed differently. It’s hard for some of us to run through our field of flowers with no uncertainties. There are moments when standing still, in the midst of it all, is all that can be done.

Photos by Erika Layne // Edits by Alex Elle

http://www.anthrsnday.com/blog/

Å aldri mer si «ja» når man mener «nei». Selv om det er jul.


Da har vi offisielt beveget oss inn i siste halvdel av desember. Jula kan bety så mangt for oss, og noe av det som følger med er STRESS. Julegave stress for de som fortsatt kjøper det. Jeg gir alltid pengene til hjelpeorganisasjoner istedenfor. Vi har nok ting!!! En ting mindre å stresse over! Stress for å finne ut av hvor man skal feire julaften, rekk opp hånda om du lever i en familie hvor man drukner i mine, dine, våre, deres, og alle andre maset. En forelder her. En forelder der. En til forelder en annen plass osv og stress med å rekke alle julebesøk man burde vært på i hjembygda. Man kan rett og slett føle seg litt dratt i alle retninger! Brene Brown (en av mine yndlingspersoner) skrev noe på facebook i går kveld som traff meg rett i hjertet. «I’ve officially deployed the holiday boundry mantra that gives me the courage to say no and to ask for what i need: Choose discomfort over resentment. Choose discomfort over resentment. Repeat.»

Altså, å tørre være så åpen, ærlig og autentisk med seg selv at man tør stå opp for seg selv! At man tør å sette seg i en situasjon hvor man kanskje skuffer noen som kan ha forventninger man ikke kan innfri. Å tørre å spørre etter det man trenger. Å tørre å være «bråkmaker’n». Å tørre vise sine feil, og å tørre å beskytte selg selv for det som måtte kunne bli for tungt å fordøye før, under og etter jula. Det kan være vanskelig siden de fleste av oss ikke ønsker å skuffe eller såre noen, særlig ikke i jula!

Juleferien har for meg vært både vakker (les* nord norge, nordlys, familie, kjærlighet, god mat, fyr i ovnen) og tung (les* sorg, savn, vonde familiesituasjoner som blir så innmari synlige i jula når familier liksom skal være sammen og glad..) Jeg gjør ofte ting i jula som gir en så bitter ettersmak at jeg kan gå å kjenne på den resten av året men i går bestemte jeg meg.

Målet mitt denne jula og videre inn i 2016 er å ALDRI mer si «JA» når jeg mener «NEI.»

Og med det ønsker jeg deg en rolig og harmonisk førjulstid hvor du bare gjør ting som gjør deg godt

«Tenk positivt! Love is all there is.» Bullshit.

  Jeg oppdaget Louise Hay for ti år siden og brukte flere år på å forgude både henne og hennes bøker. Jeg var nyfrelst. Og av god grunn for jeg hadde sett hvordan en endring i tankemåten hadde gjort meg (tilsynelatende) helt frisk. Jeg gikk med boka Heal your life i veska og tvang den på alle jeg møtte som en nyfrelst jehovas vitner. Jeg måtte jo dele denne fantastiske oppdagelsen! Min spirituelle awakening hadde sin peak i årene som kom og jeg brukte facebook til å spamme mine venner med inspirende quotes som sa «if you change the way you think, the things you look at change» og «eventually you will come to understand that love heals everything and love is all there is» osv. Du skjønner tegninga. Jeg har gått på utallige kurs, skoler, lest selvhjelpsbøker og brukt helt sinnsyke summer på alternative behandlinger og helsekostprodukter. Litt fordi mye skolemedisin er laget for å tjene penger og bare behandler symptomer og ikke årsaken, og litt fordi det ikke har vært noe hjelp å få hos fastleger så jeg har måtte være min egen lege/forsker/prøvekanin. Jeg har hatt mye motstand mot leger, medisiner, psykologer og alle med en såkalt vanlig skolemedisinsk utdannelse for jeg alltid har tenkt at det må da finnes en bedre og mer naturlig og organisk løsning.

Jeg ble frisk fra PTSD etter å ha vært i et voldelig forhold med fysisk og psykisk vold pga min positive tankegang MEN når jeg nå etter ti år fikk et tilbakefall har jeg ydmykt måtte legge halen mellom bena og innrømme at alt dette spirituelle fjaset IKKE er en mirakelkur som hjelper på alt! Og dette er vondt å innse!

Jeg har brukt det siste året som sykemeldt på å forske opp, ned og i mente på hva i all verden det er som foregår, hvorfor skjer det som skjer og hvordan henger alt sammen. Og det er med bøyd hode jeg for første gang i mitt liv tror at skolemedisin, leger, medisiner, psykologer og alt dette «vanlige» er vel så viktig som en sunn spirituell helse og en positiv tankegang. Visst er det viktig å tenke positivt MEN om du krangler og er så sint på naboen at du får gallestein (ja det har hendt meg… sinne setter seg i galleblæra) så er det en velsignelse at det finnes en legevakt med mye kunnskap man kan ringe samtidig som man går inn i seg selv,tilgir og får fred på det spirituelle plan. Eller når man har stresset så mye at stresshormoner rett og slett tar over, løper løpsk og skaper en kraftig kjemisk reaksjon i kroppen som «ødelegger» muskler, blodsirkulasjonen, ledd, tarmen osv listen er lang. Så er det en velsignelse at det finnes leger, fysioterapeuter, medisiner og stress/traume terapi som kan forklare hva som skjer, hvorfor det skjer, og ikke minst hva man må gjøre for å «reparere» en sliten kropp, ELLER når man er så spirituelt åpen at man åpner opp og tar inn hele verden, tror man skal bli gal når man ikke vet hvordan man skal håndtere det og heller ingen i den spirituelle verden vet helt hvordan man håndterer det. Så er det fint å ha fått en psykolog man kan snakke med! Ja, også veldig greit å ha den angstpilla selvfølgelig når vekta av verden blir for tung å gå rundt å bære på. Jeg kan sitte hjemme på sofan og drukne i sorg, frykt og fortvilelse over flyktningskrisen som pågår nå f.eks. Fastlegen min hadde nok ledd høyt om jeg ringte å sa jeg er så «synsk» og tar inn absolutt alt som foregår i denne verden for tiden og blir helt ødelagt av det. Kan du fixe det??

Det finnes nemlig ikke BARE kjærlighet i denne verden. Så man skal være VELDIG forsiktig med å åpne opp å ta inn for mye. Lesson learned the hard way.

Jeg har i flere år kjørt coaching metoden med å TENKE meg frisk fra PTSD, og prøvd å TENKE mitt destruktive forhold med en idiot bra og TENKT at om jeg bare fokuserer på det positive,og ser bare kjærlighet så går det nok bra. Bullshit. Kunne ikke vært mer ute på jordet.

Men man lurer ikke kroppen. Kroppen vet og kroppen husker så man slipper dessverre ikke unna så lett. Jeg har innsett at man må inn i seg selv, grave opp grumset, rense det opp og ut FØR man kan fylle på med nye positive ting. Det nytter ikke å spraye airfreshner i et gammelt, råttent og skittent hus og tro at det skal hjelpe. Alt må tas fram, opp, kastes, skrubbes, vaskes og plasseres pent tilbake hvor det hører hjemme.

Min kusine hadde for noen år siden en stor ryggoperasjon som jeg som en selverklært spirituell zen guru var veldig skeptisk til og når jeg spurte hvorfor hun ville opereres og ikke fortsette med alle spirituelle triks i boka for å bli frisk (affirmasjoner, evt terapi, healere ,hei og hå) sa hun «men Vanesa, Gud har jo skapt legene. Jeg vil stole på de.» Det har jeg tenkt på ofte siden og nå skjønner jeg det. Og jeg er HELT enig. Gud har skapt leger, medisiner og psykologer og akademikere. Det bør ikke være den spirituelle verden mot den akademiske eller vice versa. Vi må samarbeide. Vi trenger hverandre.  Jeg ser det så tydelig nå som jeg igjen er syk. At kroppen, livet, og universet er en kompleks sak og det å tro at noe kan fixes av en positiv affirmasjon, en medisin, en operasjon, en healer eller en urt ALENE er veldig arrogant. Alt henger sammen, vi er alle jordengler og vi trenger alle aspekter av oss selv.

Jeg vil også snakke om hvordan den fysiske, psykiske, spirituelle og emosjonelle helsen henger sammen. På absolutt alle måter. I alle sammenheng. Men det får bli et eget blogginnlegg for nå ble dette veldig langt. Del gjerne dine tanker om emnet. Jeg er veldig nysjerring på hvordan dere tenker og hva deres erfaringer er.

Hilsen Vanesa som forsatt har Jesus ambisjoner men nå også har en nyfunnen kjærlighet for den akademiske verden

Expecting?

 

preggo or gas? 😳

God morgen! Dagen i dag startet som de fleste andre morgnener. Magen står rett ut og er hard som en stein, gravid i 7 mnd typ størrelse og smerter. Om du har en irritabel tarm (IBS) vet du hva jeg mener. Jeg har vært glutenfri og 97% veganer (har spist litt ost og et par kyllingbiter) i et år og har lenge lurt på når det skulle begynne å «pay off». «Når skal kroppen min begynne å sette pris for alt jeg gjør for den!!!!?» klagde jeg til bestevenninnen min i går kveld. Jeg har skjønt at når man begynner å rense ut gifter fra kroppen i form av det man putter i seg og kroppen blir renere og får muligheten til å renses på en måte den kanskje ikke har fått lov til siden… ja i 29 år i mitt tilfelle så tar det tid for den å finne tilbake til seg selv. Det er dessverre ingen mirakelkur som fixer ting på en uke eller hva det måtte være. Men jeg har likevel stusset over hva det er kroppen er så misfornøyd med. Les* vondt i alle indre organer, ledd,ben og muskelsmerter, veldig dårlig blodsirkulasjon, uren hud etc.  Det har gått så langt at tarmen min lekker og giftstoffer lekker ut i blodet, muskler, ledd etc som igjen påvirker energinivået, humøret, man får gjerne angst (hello!) og mange blir deprimert. Kroppen blir rett og slett forgiftet! Usj! Hvorfor har ingen fortalt meg dette tidligere?

I sann jordengel stil dumper det selvfølgelig inn en melding fra en venninne i går om forsknings papirer fra sykehuset i Bergen hvor de forklarer ALLE mine symptomer og grunnene til det. Jeg ender opp med å lese litt om IBS og hvordan denne lav FODMaP dietten har hjulpet tusenvis av mennesker tilbake til livet ved å eliminere diverse mat. Mat som ikke brytes ned og absorberes av tynntarmen og som trekker til seg væske og forårsaker gjæring i tykktarmen, noe som er VELDIG uheldig. Jeg vet også at de fleste med kronisk utmattelse, fibromyalgi, leddsykdommer og andre livsstil sykdommer veldig ofte har IBS. Hvorfor ikke dette blir utredet med en gang man ser tegn på utmattelse vet ikke jeg. Mat kan være medisin, men man kan også spise seg syk på feil mat så hvorfor ikke dette har større fokus hos fastleger er et under. Hva enker dere om ernæring. Del gjerne deres erfaring så finner vi ut av dette sammen! Nå skal jeg gå til nærmeste bokhandler og finne en bok som kan lære meg mer om denne FODMaP  dietten (HATER det ordet)

Tok et «før» bilde av hvordan magen min ser ut i dag og de fleste andre dager. Ja jeg har på meg en av mine mange somaliske nattkjoler, long story.. 😂 Jeg  skal dokumentere prosessen her så vi sammen kan lære oss mer om god tarmhelse. Hvem hadde trodd at dette skulle bli min nye interesse. Hahaha! Jaja.

Ha en fin dag mine kjære!

Hilsen en stk oppblåst,

Vanesa 😉

 

Tenn lys, to lys skal skinne.. ✨

  Snart feirer vi jul. 
Til minne om fødselen av sønnen til en flyktningfamilie fra midtøsten. 

Verdt en tanke, eller to..

✨Tenn lys. To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro. Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem. ✨ 

God andre søndag i advent. 

Vanesa

En gentleman og jordengel med lakrissjokolade! 

   Hei dere! På vei til Arte Pazza (den lokale pizzerian) gikk vi innom Gutta på haugen for å kjøpe fredagsblomster og lakris sjokkis. 

 Når vi skal betale snur eieren seg (som ikke er på jobb så vi skjønte ingenting først) og løfter hele fatet med nydelige italienske lakriskrem fløteboller og sier han ønsker å spandere på oss. Gjett om kiddo får stjerner i øyne! Han lo godt og kiddo forsynte seg fornøyd! ☺️ 

 Elsker når man møter mennesker som går fra å være en tilfeldig mann foran oss i køen til å vise seg å være en jordengel som plutsellig fyller hele butikken med kjærlighet! For en morsom og hyggelig gest! Jeg ble så glad at jeg ønsket å gi smilet videre og sendte melding til en venn å spurte om vi kunne komme innom å gi han en fredagspizza! Fikk ikke svar på den sms’en så det ble ved tanken. Men det hele var rett og slett en god på minnelse på om at små, fine gjerninger for seg selv og andre kan sette tonen for hele dagen så det må vi gjøre mer av. Spre smil og kjærlighet for det varmer helt inn i hjerterota! 
God fredag mine kjære 💞 

Vanesa