En kald do, klaus og panikk..

 I går når jeg våknet kjente jeg at adrenalin rushet som kom over meg når vi begynte flyttingen for en uke siden var gått over. Autopiloten var skrudd av og det føltes som en trailer hadde kjørt over meg mens jeg sov. Fy, for et helvete det er å flytte! For et giga prosjekt både fysisk og psykisk.  Jeg skulle så inderlig ønske at mine to beste venner som for tiden bor på andre siden av jordkloden var her så jeg kunne tvunget de til å hjelpe meg og gitt meg klemmer innimellom slagene! Kunne trengt de med meg denne uken 😦 Flytting er ikke for pyser asså! På ettermiddagen tok vi siste rest med til den nye, og jeg gråt og kastet opp om hverandre. Usj for en ekkel følelse, der ble det alvor. Brått var toppleiligheten som har vært vår trygghet i så mange år tom.. Så i morges når jeg våknet prøvde jeg som alltid å være optimist! «Dette skal bli en bra dag! Ååå for et fint vær vi har! Denne leiligheten er vel ikke sååååå liten… Koselig det ble med alle møblene våre.. Ganske fin utsikt har vi også….Eller?»

Men så kjente jeg det kom… Panikken. Ofte kan jeg kjenne den komme sigende i god tid før, men denne kom som lyn fra klar himmel. Jeg ble svimmel, iskald, livredd, følte at jeg kveltes av størrelsen på denne lille leiligheten, alle eskene, boksene, posene, klær overalt, sko overalt, ingen plass å gjøre av rotet og plutselig var det ikke nok oksygen her inne.. Jeg kaster i meg angstpillen, åpner opp vinduer for å få luft, skrur på guided meditation for å huske å puste, løper på do (som er iskaldt for jeg innbiller meg at fra nå av har vi ikke råd til gulv varme på badet men fuck det! Aldri mer en iskald do fra i dag av!!) Har du noen gang fått panikkangst, magetrøbbel, løpt på do og satt deg ned på en isbit? Nei??? Ok, men det gjør det ikke bedre at den er iskald for å si det sånn!

Alt jeg kan tenke på et at jeg må ut av leiligheten! Jeg må ha luft! Jeg skjelver og får ikke knytt på meg skoene fort nok og rusher ned trappa for jeg kjenner hvordan den (for øyeblikket) klaustrofobiske leiligheten kveler meg, og jeg løper bort til elva. Jeg trekker pusten og kjenner hvordan den varme sola tar et godt tak rundt meg og gir meg en varm og god klem, og jeg kjenner hvordan lyden av elva sakte men sikkert senker pulsen ned til normalen…   Phew…

Den idylliske begynnelsen jeg hadde planlagt i ny bydel må få en ny sjanse i morgen.

Håper dere har hatt en tryggere, roligere og mer harmonisk lørdag en meg.

Hilsen en stk litt skjelven Vanesa

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s