Fight, flight, freeze, collapse..

 Kroppen tar visst ikke så lett på denne omveltningen. Da jeg har en heftig PTSD i bunnen som allerede har fucket opp så mye i mitt liv har kroppen tydeligvis opplevd denne flytten som en livsfarlig og livstruende hendelse. Vi  mennesker er jo dyr vet du, og i dyreverden frigjøres alt av kjemiske prosesser i kroppen når man føler seg truet ute i savannen og fight modus slås på… Min kropp tror visst den er en løve som må være i konstant alarmberedskap, så etter noen uker i fight, flight så freeze modus kollapset jeg og måtte på legevakten. At kroppen får en så sterk somatisk reaksjon på en flytt kan for mange (inkludert meg) virke litt uforståelig men en kropp med heftig PTSD hvor nervebaner i hjernen er noe nedslitt kan en omveltning som dette bli for mye rett og slett.

Gården vi bodde i har vært en ubeskrivelig trygghet for oss, våre tidligere naboer har vært så mye mer enn bare naboer. De har hjulpet meg å oppdra datteren min, de har vært mine venner, familie, de har vært en trygghet, jeg har aldri følt meg alene siden de alltid har vært noen trappetrinn unna osv. Listen er lang over kjærlighetserklæringen jeg kunne skrevet til mine tidligere naboer. Så det å miste hele det trygge grunnlaget ble rett og slett for vanskelig. Selv om vi sier at vi fortsatt bor nærme og ingenting trenger å forandres vet jeg jo at ting blir aldri som før igjen.

Jeg gjør mye for å bygge nye nervebaner i hjernen og for å vise kroppen min at vi er trygge. Vi trenger ikke slåss, løpe, paralisere eller kollapse for å overleve. Vi er trygge her og nå. Jeg mediterer, går turer, gjør yoga.. eller når sant skal sies så har jeg egentlig ikke gjort så mye av det siste mnd under alt flyttekaoset og dette er vel bare enda en bekreftelse på at det å bevare en frisk kropp og sjel er en kontinuerlig prosess som ikke tåler unnasluntring. Hver dag må man trene både kropp og hjerne om man ønsker å oppnå noe. Mange har store «viktige» mål som fancy utdannelser, luksus jobber, en perfekt kropp, masse cash mens mitt mål (som jeg er egentlig synes er pinlig) er å klare å lære min kjære kropp å ha det godt igjen. Å slappe av. Å kunne nyte, å «bare» være, å puste på en måte som gjør at blodet får nok oksygen så jeg ikke besvimer osv.  Små enkle grep som mange tar for gitt og man ikke vet å sette pris på før man plutselig ikke har disse grunnleggende nødvendighetene i hverdagen sin.

Hadde jeg visst når jeg ble forelsket i en psykisk syk og voldelig mann som 14 åring at mine valg og handlinger da skulle ende opp med å påvirke livet mitt så til de grader hadde jeg muligens tenkt meg om to ganger før jeg ga han nr mitt på den kaffeen..

Jeg håper unge jenter som leser denne bloggen kan lære av mine feil og slippe å gå gjennom helvete og tilbake for en kjærlighet som er alt annet enn kjærlighet. Det er ikke verdt det.

Ta vare på dere selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s