Det magiske med forandring

13394110_10157149475625725_1908293345883454546_nForandringer er virkelig det fineste man kan gjøre for seg selv om man ikke er fornøyd med noe. Eller kanskje uansett? Å gjøre små justeringer hele tiden for å få et bedre liv. Det behøver ikke være en stor forandring men man kan hele tiden gjøre små fine ting for å gi seg selv den gaven med å ha det godt så ofte som mulig. Å gå igjennom en forandring kan være helt forferdelig, det vet jeg alt om.. phew..haha! Men når man da kommer ut på andre siden og får hodet over vannet igjen (om så for en time eller fem minutter), så ser man brått litt klarere, og man ser hvordan hele universet har vært med for å få den forandringen til å skje! Jeg har mange stunder nå hvor jeg koker over av takknemlighet, og blir helt rørt når jeg ser at hele universet samarbeider med meg for å hjelpe meg med mitt prosjekt et herligere liv 🙂 Jeg har dessuten skjønt at det alltid lønner seg å ha med Gud og universet på disse prosjektene. Det er da små hverdags mirakler skjer 😉 Den fineste gaven jeg har gitt meg selv (etter min datter) er at jeg har blitt min egen bestevenn. Nå kan jeg med hånden på hjertet i en alder av 29 år endelig si at jeg liker meg selv, elsker meg selv og vet at jeg fortjener alt godt. Det gjorde jeg ikke tidligere.

Jeg vet at når jeg kommer meg helt ut av denne perioden som syk, og jeg som 88 åring sitter i en solstol på en strand et sted å nyter livet så kommer jeg til å tenke tilbake på disse årene med sykdom som en periode hvor jeg ble «tvunget» til å bli min egen bestevenn, og virkelig ble det. Det er jo som regel den sterke kraften av ulykkelighet som inspirerer oss til å finne vår lykke, er det ikke?

Hva kan du gjøre for deg selv og ditt prosjekt «et herligere liv» i dag?

I kjærlighet.

Advertisements

This time i want it all

13312756_10157121687730725_8740261829452532222_n

The thing that I’ve realized is that I’ve never been with someone who has made me one of their priorities—and in that process I have poured 200% of myself into the relationship trying to make up for it.

But the actuality is that it never worked. Because one person can’t make up for the emotional or physical distance of another—no matter how hard we might try.

The reality is that I accepted less because at the time that was all I thought I was worthy of.

I thought that it was acceptable to be in a marriage where I did everything and got nothing in return.

I believed that it was normal to have men want to fuck me, but not want to give their hearts to me.

In the end, none of these relationships was the fault of my partner at the time—it was mine.

I doubted myself and my worthiness of love.

The truth that I realized, long after the fact, was that I didn’t fully love myself—and so, I never expected someone else to.

I was 50/50 with my own soul—so it seemed only natural to pick of pieces and breadcrumbs from those who tossed their meager offerings my way.

But I never felt truly satisfied—even when I felt the transparent shower of happiness from these shallow interactions.

It wasn’t until I was left alone with myself that I realized I was trying to seek outside validation of my own worth from these men.

I was relying on them to make me happy, to make me feel interesting and even depending upon them for the acceptance that I was physically attractive.

I needed to be left alone to realize that everything that I was seeking from others was precisely what I needed to discover within my own heart.

It took a long time to fall in love with myself—and to be at a point where I don’t feel the need to apologize for it anymore.

But now, not only do I know who I am and what I want—I also know what I deserve. And this time i want it all. ~ Kate Rose 💜

Surrender

13325738_10157121687805725_919842497161997168_n

Hørte nettopp på Melanie Fiona snakke om hvordan fødselsopplevelsen hun gikk gjennom for syv uker siden lærte henne viktigheten av å «surrender» da ingenting gikk som planlagt, og det traff meg rett i hjertet. Jeg har tatt grep og prøvd å rydde opp i mange løse tråder i det siste. Kjærligheten, familie forhold, helsen min, bo situasjonen osv og jeg kjenner egentlig litt på en skuffelse over at ting ikke er helt som jeg skulle ønske de var i dag. Kjenner nesten at kroppen min har svikta meg.. (den setningen vil jeg egentlig slette for det ble brått veldig utleverende og real men ok…)

Jeg har pakka ut hjertet mitt og gitt det til noen som ikke ville ha det, jeg har gjort alle mulige triks i boka for å få en friskere kropp og i dag har jeg ryddet og kastet masse rot ut av ny leiligheten i håp om at vi skal begynne å trives litt bedre her (en real vår rengjøring) , og for at det skal bli litt mer pusterom. Sola skinner og livet ser ut til å smile til Oslo folket (ifølge insta og snap). Men jeg kjenner meg litt ensom, såret, trist og lei egentlig. Trist over at jeg ikke får til å «fixe» alt jeg gjerne skulle ha fixa på, og trist for mange ting jeg skulle ønske var annerledes. Så der kommer ordene å «surrender» inn. Vi må være tålodige med oss selv, med andre, kroppene våre, følelsene våre, tankene våre og med livsprosessen.  Det er nok en divine plan med det hele.

Jeg skal prøve å «surrender» og kjenne at det er greit at livet er som det er i dag, og ikke lengte så veldig til en mulig bedre dag i morgen. I kveld er jeg trist og en smule ensom men det er helt greit. Livet er en berg og dalbane i perioder men det er ok. Håper dere har det godt med dere selv uansett hvordan livssituasjonen deres ser ut i dag.

Jeg elsker dere,

                                                                                 Vanesa

Å være rett frem og ærlig om hva man vil fra første date. Too much, too soon or a necessity?

God morgen!

I dag vil jeg snakke om dating, og jeg vil VELDIG gjerne høre deres tanker! I går møtte jeg en venninne som fortalte at det sekundet hun begynte å være ærlig med seg selv og menn fra første sekund fikk hun silt bort tullete smågutter som bare ville leke og hun tiltrakk bare menn som var seriøs og var ute etter et forhold. Senere på kvelden møtte jeg en venninne som var litt i samme situasjon som meg når det gjaldt dating… mye fram og tilbake, år med «dating» nå og da hvor ingen helt vet hvor man står i forhold til hverandre osv. Hun fortalte om livet på Tinder og vi kom fram til at vi skulle ha laget en ny app. En app for mennesker som bare er ute etter et seriøst forhold, ingen kjøttmarked/ engangsligg app! Hvor smoooth hadde det vært? En app hvor man kan trykke «et kjæreste lik» på de man tenker kunne vært en potensiell partner 🙂 Hvor mange av oss har ikke de som liker, kommenterer, snapper deg, whatsapper deg alt mulig romantisk men hvor det ikke leder til noe som helst? Jeg har en lang liste med online flings som bare virker være ute etter å kaste bort tiden min (sorry boys). Hvorfor sende et romantisk kjærlghetsbrev på whatsapp om du ikke har tenkt å make a move IRL? Aaaå, such a waste of time. 

Jeg har vært den type dater (de få gangene jeg har turt å takke ja til dates) som har tillat menn å komme inn og ut av mitt liv akkurat som det passet han. Jeg har forventa så lite av menn at jeg nå i ettertid ser tilbake og skjønner at jeg har jo vært en jævla dørmatte (haha) Jeg ler, men det er bare fordi det rett og slett er tragisk! Jeg sa på en date for en stund siden da jeg ble spurt om hvorfor jeg ikke er i et forhold, og om jeg er interessert i et forhold at «nei, jeg stresser ikke med det…. nei, jeg venter på mr.right… nei, jeg vil heller være singel enn i et forhold med feil mann» når sannheten er at jeg hadde gifta meg med vedkommende in a heartbeat om han hadde spurt så hvorfor i all verden ga jeg han den løgnen til svar? For  ikke virke desperat? For å virke chill? For å framstå som den avslappede, «tar det som det kommer» kule jenta? Ikke vet jeg, men jeg vet at det var løgn og jeg burde heller svart:

Jeg vet ikke hvorfor jeg er singel, hvorfor spør du? Vil du ha meg? Du kan faktisk få meg.

Anywayz, for et par dager siden når en av mine «vi sees av og til men ingen av oss vet hvor vi står eller hva vi vil med hverandre» menn skulle dra fra meg begynte jeg faktisk å gråte. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har tillatt meg selv å være en som man kan møte når man vil men som ikke trenger å være en prioritet. (Ja ok, jeg var premenstruell og det var fullmåne men læll.) Jeg skjønte brått at fra nå av vil jeg bare bruke tid på menn som er seriøs. Jeg skal være tydelig fra første sekund på at «Hei, jeg heter Vanesa og nå er jeg klar for et forhold så om du bare er interessert i et ligg får du keep it movin'», jeg kommer mest sannsynlig til å skremme bort mange fuckboys, men det gjør ingenting for da kommer forhåpentligvis bare ekte gentlemenn som er villig til å være old school romantic til å bli silt ut blant mengen! Smart eller!?! 😛

Hva tenker dere om dating anno 2016? Forventer vi for lite? Selger vi oss for billig? Har gentlemen forsvunnet for de vet de trenger ikke jobbe for å få det de vil? Fortell! 🙂

/ Hilsen Vanesa som fra nå av bare er interessert i å bli kontaktet av menn som er ute etter et seriøst forhold som er så smooth at det minner om old school nittitalls rnb for det er jeg verdt 😉

New things agwan

Last night i think broke a 29 year old spell over my love life.. ☺️My biological father who was my first love, my first heartbreak and the OG «tall, dark and handsome» 😉whos love I’ve so desperately been seeking in all my ex’es, asked me on a date. Apparently he was the healing topic of the week for me, and the universe works in mysterious ways thats for damn sure! 😂 Never underestimate the power of prayer. 🙏🏽He asked me to pick a fine resturant and came with a wrapped in present just like a good date is supposed to do🎁(coz im hella worth it) We talked, laughed, cried and made peace with the past and our differences and i learned a lot of new things about him. I always thought he didn’t love me because i wasnt shown love the way i show love aka the way i believe love «should» (one should never should on oneself btw) be shown, so it’s been a long ass heartbreak that just wouldnt go away. Untill last night, as i was looking into his dark brown eyes and listened to him talk a sense of peace came over me alhamdulilah 🙌🏽 IT IS WHAT IT IS. We are what we are and why did i feel the need to change that? My way of showing love is not the right way (even tho i realize my future hubby would have to show love both physically, emotionally and spiritually coz im one hell of a passionate, emo chick)😂 i forgive him and most importantly myself for letting our situation affect my life and taint all my ex lovers and how i saw them. Im sorry past lovers for seing you thru that filter. Maybe they did love me, i just couldnt recieve that love. I hope and trust this opens up a huge space in my heart for the next «tall, dark and handsome» to arrive in perfect divine time, and allows him to stay this time around. Thank you God. You’re bad ass! 😉 ps: i love you💜#emancipateyourselffrommentalslavery #mercuryretrogradecamethru

Selvbilde, selvfølelse, selvtillit og nærhet

God morgen!

I går når jeg satt hos psykolen min kom vi innpå emnet selvfølelse, jeg har alltid trodd at jeg har en VELDIG god selvfølelse, et godt selvbilde og god selvtillit men når hun begynte å grave i dypet kom vi fram til at det bare er når jeg er alene eller med min datter at jeg føler det sånn. Jeg ELSKER mitt eget selvkap (lol) men med en gang det kommer til andre mennesker inn i bildet blir jeg veldig usikker. Jeg ble helt paff når jeg satt der og disse tankene og følelsene kom opp for det er jo det som har holdt meg tilbake i så mange år. Dårlig selvfølelse? Det er mange år siden jeg virkelig slapp venner og menn helt innpå meg.
Det kan nok stamme fra jeg var liten og han jeg ønsket skulle like meg, elske meg og ville være sammen med meg, gang på gang viste at jeg faktisk ikke var verdt å bruke tid på.

Hvor teit er det at sånne små hendelser kan sette så dype spor. Jeg har faktisk ikke reflektert over dette før, men hun har nok helt rett. Jeg tenker ofte «hvorfor skulle de ville være sammen med meg?» eller «hvorfor skulle han som er så bra ville date meg?».

DET kan jo også forklare hvorfor jeg stort sett har datet menn som ikke har vært så bra. Jeg takker som regel nei til å møte ordentlige menn, og ja til å møte menn jeg innerst inne vet ikke vil lede til noe godt. Jeg har ikke turt eller ønsket å slippe noen inn på meg i frykt for å bli «avslørt» som et menneske som ikke er verdt å bruke tid på. If that makes sense? Dette synes jeg egentlig er litt for personlig og dessuten flaut å føle, tenke, innrømme og dele men det er vel nettopp derfor det er sunt å «put it out there..

Den voksne logiske delen av meg vet jo at det ikke stemmer, alle er jo verdt alt godt, men den lille jenta som satt i trappen og kikket ut av vinduet med klump i magen og venta på han som nesten aldri kom å henta meg har rett og slett fått lov til å styre livet mitt alt for lenge. Han visste vel ikke bedre stakar’n. Det gjorde ikke jeg heller. Men nå vet jeg bedre.
Jeg er faktisk verdt å bruke tid på, bruke tid med, date, like og elske.

#notetoself

Stram, fin og slank nok for bikini i år? #bikinibodygoalbullshit

Ja, da var sommeren kommet til Oslo og vi løper febrilsk til treningssentrene for å passe inn i bikinien i år også! Jeg sitter på en spinnings sykkel på Elixia og blir slått av en tristhet når jeg ser meg rundt. Alle sliter for harde livet for å komme i form for sommeren. Jeg er en av de. Jeg har nettopp bestilt en tre dagers juice kur som jeg skal drikke for å rense organer (samtidig som jeg spiser vanlig mat vel og merke) Mest for at jeg har vært syk lenge og ønsker å bli frisk, MEN skal jeg være ærlig så har tanken slått meg at kaaaanskje dobbelhaka og vommen forsvinner i samme sleng!?! Det hadde ikke gjort meg noe siden det brått var bikinisesong og jeg som alle andre år, ikke er «bikiniklar.» Bikiniklar i den form man ser på insta, face, reklamer og i glossy magasiner. En flat mage med sixpack er godt gjemt… Dobbelhaka er der fortsatt og rumpa er ikke direkte spretten! Men hvem er det som bestemmer hva som er fint, hvilke kropper som passer inn i en bikini og hvilke som passer inn i en burkini som jeg har vurdert å gå til anskaffelse av i år? Det er da de færreste av oss som har en naturlig slank, stram, flat og smal kropp. Er det ikke? Så hvorfor er det idealet? Jeg scroller meg gjennom sosiale medier og ser #bodygoals, #bikinigoals #beforeandafter #dietter #sommerkroppen2016 #teadetox #juicefast #waistrainers bla bla bla… Jeg blir hverken inspirert eller motivert. Jeg får mest lyst å kaste telefonen i veggen og gjemme kroppen min bak et telt. Det har tatt meg mange år å innse at kroppen min ikke er en naturlig str S uansett hvor mye jeg trener og spiser sunt, og selv om jeg i dag vet bedre tar jeg meg selv i å ønske å være «liten og nett».

Om jeg legger godviljen til kan jeg ramse opp hele tre ting jeg likte med min ex. Han er høy…hehe ;), god til å lage mat men viktigst av alt, han ELSKET kurvene mine på alle måter, fra alle vinkler og fikk meg alltid til å føle meg som verdens vakreste uansett om jeg var større, mindre, fit eller ei. Og om jeg skal være helt ærlig så kan jeg vurdere å gå tilbake til han nettopp pga det i perioder jeg kjenner at «ingen menn vil kunne elske noen som meg med alle flaws and all». Og hvor på tryne er det? Å tro at man ikke er elskverdig for at man ikke har en flat mage. Det er det dummeste jeg har hørt! Men det er faktisk det jeg tenker.. Pinlig, jeg vet. Så ikke si det til noen 😉

Det jeg vil med dette innlegget er å si at ingen kropper er like, og alle kropper er vakre. Unfollow ALLE som gir deg et dårlig kroppsbilde på alle sosiale medier (og i virkeligheten!!) og omgi dere med inspirerende mennesker som elsker seg selv og deg akkurat som som du er! Uansett hvor mye vi trener, slanker, sulter, jogger og detoxer kommer vi aldri i «mål». Man vil alltid ønske seg noe annet enn hva man har så er det ikke bedre da å bare bli venn med kroppen sin? Strekkmerker, grevinneheng, flat rumpe, hengerompe, lovehandles, vom, cellulitter, flaws and all.

I sann kropps aktivist stil tenkte jeg å stolt legge med et bikinibilde som virkelig viste alt, men usikkerheten vant så jeg sletta det og tok et nytt bilde med en highwaist bikini som skjuler vommen.. Jaja.. Man preker det man mest trenger å høre selv har jeg hørt, og det kan nok stemme..

La oss bli venn med kroppene våre fra i dag av, skal vi?

I kjærlighet,

Vanesa

Naken i feil armkrok

Du vet når du prøver å føle noe, men føler ingenting?

Du vet når han kysser deg og du lukker øyne og later som det er en annens lepper?

Du vet når telefonen plinger, men det var noen andre?

Du vet når du ligger naken og sover på en brystkasse som du i all hemmelighet skulle ønske tilhørte noen andre?

Du vet når kroppen er til stedet men tankene dine en annen plass?

Du vet når hva du gjør ikke stemmer helt overens med hva du føler?

Du vet når du spør venner om forelskelsen pleier å komme litt etterhvert? Om det kanskje er håp likevel?

Du vet når du spør deg selv om det er deg eller han det er noe feil med?

Det er kanskje ingen av delene. Vi er kanskje bare ikke riktige for hverandre.

Ja.

Den følelsen.

 

Lek, solnedganger, våryre mennesker og vårens beste soundtrack ;)

Denne uken har gått mest i lekens tegn. Min datter har vært på leirskole og jeg har gjort spontane ting jeg vanligvis ikke gjør. Høydepunktene denne uken har uten tvil vært alle turene for å se på solnedgangene på Bygdøy med alle disse herlige sangene i bakgrunnen. Er jeg den eneste som kjenner at bra musikk treffer rett i sjela? Elsker, elsker, elsker når jeg kommer over musikk som smører hele meg med en smooth feeling!

Elsker dessuten viben som kommer over mennesker når det blir vår. Vi rekker ut til hverandre, bekjente blir venner og venner kommer enda nærmere. ELSKER det. Gjør deg selv en tjeneste å hør igjennom disse låtene. Tunji Ige med «war» går på repeat her 24/7, asså, han tar fløyelsesmyk musikk til et nytt nivå og svenske Silvana Imam.. Asså, for en powerkvinne!  Hør!
God fredag elsklinger!

Att våga

Det handlar väl om att våga. Men att våga är det läskigaste som finns. Att stå med sitt hjärta i handen och tveka, vågar jag ge bort det? Första gången var det så pirrigt. Vad har jag att förlora? Det visste jag inte då. Efter några gångr är de mer skitläskigt än pirrigt. Att varsamt slå in sitt hjärta i ett litet paket och ge bort det, här får du en present, det är ditt nu. Du kan göra vad d vill med det. Ja, men det är väl klart att det är skitläskigt, när vissa faktiskt har gjort precis vad de velat med det. Kastar det i en sjö och plötsligt kan man inte andas längre, hej då nu drunknar jag.

Men att ge bort sitt hjärta till någon är den finaste presenten man kan ge. Och om personen som får det inte är varsam med det, då är det hans förlust och inte din. Hur rädd man än är i den sekunden man bestämmer sg att här får du, så är det häftigt på samma gång. Häftigt att man faktiskt vågar ge bort det mest värdefulla man har. Ännu häftigare när han tar bättre hand om det än vad du själv gjort. Och om han tar det och sticker en kniv i det, tja, då har man i alla fall alltid var känslan av att man faktiskt vågade. Och vågar man ge bort sitt hjärta till någon man hoppas på älskar en, då vågar man också laga det om det nu blir så att man får tillbaka det trasigt.

~ Michaela Forni