God morgen.. eller god og god… det er iallefall morgen og sola skinner så jeg burde vært fornøyd men i dag har jeg så vondt at jeg vet ikke om jeg skal sitte, stå, gå eller stille meg i dusjen til det går over. Jeg har ikke hatt muskel og leddsmerter på denne måten på mange uker så optimisten i meg var egentlig bombesikker på at jeg var kurert men den gang ei. Vet ikke om det er flere enn meg som vet hvordan leddsmerter kjennes? Man kjenner smerter i hvert eneste ledd fra topp til tå. Fingrene, ryggraden, hoftekulene, knærne osv. Innmari merkelig greie. Før jeg ble syk visste jeg ikke en gang at det var mulig å ha vondt i et bein!

Jeg blir så trist. Jeg blir så innmari glad når jeg har det bra, og nyter det til det fulle og har virkelig blitt en mester på å nyte livet så ofte det går så skuffelsen når påminnelsen om at kroppen ikke fungerer som den kunne ha gjort er så stor at i dag vil jeg bare gråte. Ikke bare er det vondt å ha det fysisk vondt men jeg blir også redd. Jeg blir redd for hva som skjer, hvorfor, burde jeg hatt flere sjekker og forsikret meg om for hundrede gang om at jeg ikke har noen sykdommer jeg ikke vet om osv. Jeg har vel egentlig fortrengt at jeg var en sengeliggende grønnsak i hele 2015 og bare fokusert på nåtiden og det og se fremover. Jeg vil aldri tilbake til sånn som det var. Jeg ønsker ikke min verste fiende å ha det sånn. Aldri, aldri, aldri mer vil jeg ha det sånn.

Jeg synes det er et så stort nederlag å ikke være frisk nok til å jobbe eller studere. Flaut og pinlig å ikke klare alt man «burde» klart.  Det verste jeg vet er når jeg får spm: «så, hva driver du med?» Jo du…. jeg er syk og jobber fulltid pluss overtid med å bli frisk… Ikke helt drømme scenario men ok. Jeg dagdrømmer ofte om å få lov til å gå tilbake til jobbene mine og fantaserer om den dagen jeg kan klare å gjøre som «alle andre» nemlig å ta en «ordentlig» utdannelse og bare være «vanlig». Eller, ikke vanlig men du skjønner tegninga. Jeg er også flau over å ikke klare å gjøre alt som «alle andre» gjør. Reiser, events, masse besøk, hjelpe venner som trenger det, invitere på morsomme ting osv… Vennene mine ser meg som oftest når jeg har en god time, en god dag eller en god stund så jeg vet ikke om de kanskje tror at jeg bare ikke vil alle disse tingene. At jeg er en dårlig venn, eller bare lat. Jeg vet ikke. Det er det som er så kjipt med disse usynlige sykdommene. Spesielt om man er en forfengelig make up artist (hehe) Med litt sparkling så ser nemlig alt bra ut på overflaten 😉 Men det er for tiden ikke sånn livet er.

Jaja, da fikk jeg skrevet av meg litt sorger. Kjennes godt. Beklager om jeg er en Debbie Downer. Not my intention men du vet… #livet.

Ta vare på dere selv. Det er livsviktig. Husk det.

I kjærlighet,

Vanesa

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s