Domestic violence

Jeg så nettopp et program hvor Evelyn Lozada ønsket å hjelpe et annet voldsoffer med å fixe flere tenner som hadde blitt knust av en ex. Evelyn som nettopp har fjernet et stort arr hun hadde midt i panna snakket om påminnelsen man får hver gang man ser seg selv i speilet ser arret, eller de ødelagte tenna. Det fikk meg selvfølgelig til å burst into tears, og jeg kom til å tenkte på mine egne arr etter mange år i et voldelig forhold. Jeg har ingen arr i panna, men hverdagen min i dag med PTSD og alt som følger med det er en påminnelse om den perioden. Hvem hadde trodd at å forelske seg i «feil» man som 14 åring skulle ødelegge resten av mitt liv fram til nå? Nå har halve livet mitt blitt… jeg vil ikke si ødelagt.. for jeg er optimist… men sterkt påvirket av det forholdet.

De fleste på min alder har utdannelse, en god jobb /frisk nok til å jobbe, er kanskje gift (tør iallefall å date og tror ikke de skal få bank hver gang han hoster..), har nok med penger osv. Det «vanlige» vet du, mens jeg har vært travelt opptatt med å klare å holde hodet over vann, få alle ender til å møtes som alenemor, og å overleve. Om jeg hadde visst at jeg som 29 åring skulle sitte her som sykemeldt, igjen, pga den fysiske og psykiske volden han syntes det var innafor å utsette meg for tror jeg jammen jeg hadde tenkt meg om en ekstra gang før jeg lot meg selv falle for denne mannen selv om han gikk under kategorien «høy, mørk og kjekk» og luktet himmelsk. Jeg kjenner meg egentlig ferdig snakka om det emnet her på bloggen, men grunnen til at jeg skriver dette i dag er for om noen av dere som leser dette er i et forhold med noen som er voldelig, eller med en som ikke er snill. En som gjør at du tar deg selv i å tenke «ja men det var bare en gang.. ja men det var jo ikke så ille.. ja men jeg fikk ikke så mange blåmerker… ja men det var nok min feil.. ja men han har jo ikke hatt det så lett.» Jeg tenkte også det, men de var ikke bare «ja men..» Det var hele halve mitt liv fram til i dag. Det var hele min ungdomstid, og alle mine twenties. Det er ikke bare, bare det. Søk hjelp, finn noen å snakke med, få hjelp til å komme deg ut av det. Og når du har kommet deg ut av det, få ordentlig hjelp til å bearbeide det. Ikke gjør som meg og la det gå ubearbeidet så lenge at det «ødelegger» kroppen og livet ditt.

Ta vare på deg selv og ditt liv. Ta ingen skit, som svenske Grynet alltid sa.

Min psykomotoriske fysioterapeut (som er en ekte jord engel) sier alltid; Ingenting er statisk, du er ikke statisk, din kropp er ikke statisk, følelser og tanker er ikke statiske… Det er jo en fin trøst i det. Så det blir nok bra 🙂 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s