«Burde ikke du begynne å jobbe igjen nå snart?»

img_1492..hører jeg ofte fra mennesker som helt sikkert vil peppe meg. Og, «kanskje du skal begynne å endre måten du tenker på sånn at du kan bli frisk» jo… definitivt. Helt enig, jeg vil både bli frisk og begynne å jobbe igjen men jeg har forstått at av og til kan ting ta litt lengre tid enn man kanskje hadde trodd.

Jeg tror definitivt på både mirakler og dedikert jobbing for å komme dit man vil men innimellom alle disse miraklene er hverdagen. Små forandringer, små helbredelser, små fine øyeblikk, små håp, små bønner og små steg. All hetsen rundt #workhardplayhard #teamnosleep #carpediem og alle disse «motiverende» hashtaggene om at man skal pushe på till the wheels fall off virker ikke inspirerende på meg iallefall. Heller tvert imot. Asså, fuck carpe diem. La meg få ta det med ro. Blir bare enda mer utslitt å vil ikke være med på dette racet.

Mens jeg ligger her på sofan i ikke så veldig bra form kjenner jeg på frustrasjon over at det å bli frisk ikke skjer raskere, jeg kjenner på sorgen over bare det å være syk, jeg kjenner på redselen over om jeg noen gang vil bli helt frisk, jeg kjenner på skammen over å være sykemeldt og jeg kjenner på irritasjon over mennesker som dømmer ut ifra de små, korte øyeblikkene de møter meg, synes jeg ser frisk ut og dermed skal synse om hva, hvordan og når jeg burde bli frisk.

Jeg tror Gud har en plan, og jeg tror at denne perioden med mye «downtime» bokstavelig talt er en del av min livsprosess. Noe godt kommer ut av det. En dag vil jeg forstå hva. Men jeg trenger at dere er tålmodige med meg. Jeg ønsker også å passe inn i normen av det som er sett på som normalt igjen men  det er for tiden ikke sånn livet er, og jeg trenger tid. Vær tålmodige med meg.

I kjærlighet. Vanesa

Advertisements

Å snu tragedien og bruke PTSD til noe godt!

img_1430
Dette kunne vært bakgården til lokalet mitt! Drømmen jo! 😍

Hehe jeg må le litt av meg selv og alle prosjektene jeg har hatt opp igjennom tidene, et av mine prosjekter startet jeg i Harstad som 18 åring med røde kors. Hjelp meg å hjelpe deg het det, jeg skulle altså ha noen form for workshops med andre voldsofre som heller ikke hadde klart å kommet seg ut av et voldelig forhold før det var for sent. Jeg skulle få lov til å bruke lokalet til røde kors, satt inn annonse i avisen, vurderte å ringe krisesentret å få med alle damene der med på kurset osv, du skjønner. Jeg var selvutnevnt selvhjelpsguru, optimist og hadde trua rett og slett! Det «kurset» ble aldri holdt, (kanskje like greit)  Skrive bok skulle jeg også gjøre. Jeg mistet litt motet av alle realister rundt meg som så på meg med skepsis i blikket så jeg lot det ligge MEN den gnisten lever fortsatt i meg og jeg SKAL hjelpe andre damer i samme situasjon som meg, vet ikke helt hvordan jeg skal begynne men jeg kan jo kanskje begynne med en liten PTSD overlevelsesguide Vanesa style i et annet innlegg for de av oss som ikke kom oss vekk før det var for sent.

Jeg har lært så innmari mye dette siste året av all slags terapi og behandlinger som jeg har lyst å lære bort. Psykologen jeg gikk til som er traumespesialist spurte om hun kunne bruke meg som eksempel på hvordan man kan komme seg ut av en heftig PTSD uten medisiner osv til forskningsprosjekter hun skal fortsette med, bøker hun skal skrive og foredrag hun skal holde. Jeg drømmer om å ha workshops som lærer bort disse teknikkene siden de har vært innmari effektive på meg. Kanskje jeg skulle ringt å fått henne med på noe? Det var en god ide gitt 😉  Selv om PTSD er både en heftig og lammende situasjon å være i kan det da aldri være så ille at det ikke er godt for noe? Tenk om jeg hadde et fint lyst lokale på Løkka hvor vi hadde Gratitude-workshops, Meditasjoner, Yoga-kurs, psykologen min kunne hatt info kvelder om hvordan hjernen fungerer for å ufarliggjøre det hele og vi kunne lært hvorfor ting er som de er, akupunktøren min kunne kommet å snakket osv. Skjønner du eller? Kunne bygget verste imperiet på all tragedien jo! Samtidig som jeg kunne hjulpet så mange! Blitt en norsk Oprah WInfrey rett og slett 😉 Dear mother father God vis meg hvordan jeg skal få til dette!?! Om noen har forslag eller ideer evt om noen vil være med på dette, send meg en mail! 🙂

Et liv i slow motion

img_1382
God morgen dere! Håper dere har hatt en bedre lørdag og søndag enn jeg har! Skrevet mer om det på *insta klikk* for de som vil lese hehe😉 I dag er det supermåne og siden vi er satt sammen av mest vann påvirker det selvfølgelig kroppen vår! Jeg har veldig lavt blodtrykk og virkelig hater den følelsen! Det er nesten som alle cellene i kroppen min går i slow motion, jeg blir iskald og helt nummen fra topp til tå. Shout out to PTSD and «freeze mode». Nå drikker jeg iallefall lakris te og spiser brød med litt salt på for å få igang blodsirkulasjonen og skal snart gå å trene… Iallefall sitte på sykkelen å bevege meg.. Får helt panikk av at denne følelsen er tilbake, det er som å være fanget i sin egen kropp. Ikke spesielt godt if i can say so myself.

Fullmåne er iallefall en tid hvor man kan gi slipp på det gamle og sette intensjoner for fremtiden så det skal jeg gjøre i dag! Har forresten booket meg time hos min elskede frisør Raad! Nye tider krever nytt hår, var det ikke sånn det var?😉 Noe må man jo gjøre for å krydre en ellers ikke så spennende hverdag i *slow motion ville*

I dag skal jeg krølle meg opp på sofan, tenne lys, puste med magen, kjenne på supemåne energien og re-group.

 Magisk mandag til dere❤

Når mange fine små øyeblikk blir til en fin uke✨

img_1355God morgen verden! Hører på Jhene Aiko og kjenner at denne lørdagen blir fin! Jeg kom til å tenke på noe her om dagen, og det var hvor fint det er at disse «små» tingene i livet kan ha sånn stor innvirkning på oss.

img_1354
Forrige lørdag begynte med kafe og kinobesøk med disse elsklingene! Om du ikke har sett den nyeste bridget jones filmen MÅ du se den! Sett den to ganger og ler så jeg holder på å tisse på meg hver gang! Og om du trenger å føle deg litt bedre ift kjærlighetslivet ditt or the lack there of, se den! 😛
img_1337
Torsdag var jeg og bestie å fiksa bryna våre! #slay

 

img_1353
Så tvang jeg henne inn på et hip hop studio for å se på en kompis undervise kids breakdance! Det klødde litt i eggstokkene må jeg innrømme.. Ikke si det til noen..
img_1344
Og i går var det den 11.11 så når klokka slo 11:11 passa jeg på å ønske meg noe 🙂 Den datoen og klokkeslettet har visst en «instant manifestation» effekt, så da finner jeg nok drømmemannen i løpet av helga skal du se 😉

I går lagde vi taco, tente lys, fikk besøk av kusina mi og slo på gullrekka #turnup, og i dag skal jeg møte en venninne for sprell litt senere! Mange små fine ting som brått gjorde uka mi vakker! Takk livet!

Trusting the in-between..

img_1322

The waiting.

The meantime.

The longing.

The missing.

The patience.

The loving.

The unanswered texts.

The tears.

The smiles.

The curiosity.

The maybes.

The what ifs.

The almost.

The confusion.

The insecurity.

The fear.

The sweet lingering kisses.

The sweat.

The in-between that can be so hard, but is oh so sweet.

It all serves a purpose.

Even the delays and detours.

It bridges the gap between where we were and where we’re going.

Im learning to trust the sweet process and savoring the in-between..

xo

30 dager i takknemlighet

img_1253Hei dere! I dag har jeg og en venninne starta et 30 dager med takknemlighet prosjekt! Hver morgen hele november skal vi skrive ned og sende hverandre fem ting vi er takknemlige for evt ønsker for dagen, gjerne sette en intensjon og sende ut en affirmasjon om hva man ønsker dagen skal bringe. Det kan være alt fra store «viktige» ting til at man er takknemlig for at strømmen i huset virker om det er det eneste man kommer på den dagen. Tenk om hele verden hadde vært med på en november i takknemlighet! Tenk hvor mye vi kunne ha utretta kollektivt! Men forandring begynner alltid med en selv,så jeg er med!  Er du? ☺️