Høy sensitiv..

martha-og-elisabethI dag slapp Martha Louise og Elisabeth sin nye bok om det å være høy sensitiv. Hurra tenkte jeg, det er noe vi trenger å snakke mer om. Dette er et såpass stright og ryddig tema at denne gangen kommer ikke media til å gå løs på de, tenkte jeg også helt til jeg gikk inn på vg og ser anmeldelsen de fikk. Sutrete og selvopptatt står det der… En flittig bruker av hersketeknikker hadde fått i oppgave å skrive den anmeldelsen.

Nå har jeg ikke lest boken men jeg kjenner Martha og Elisabeth fra da jeg var elev på skolen deres for et par år siden, og sutrete og selvopptatt er de ikke. Tvert i mot. Sist jeg sjekket jobbet damene fulltid med utdanninger og kurs for å kunne hjelpe sine medmennesker men ok, journalisten hadde kanskje gått glipp av den delen.

Det er både en velsignelse og en forbannelse å føle så innmari mye, sies det og det stemmer. 

Å være høy sensitiv er ingen lek. Man kjenner gleden dypt inn i hjerterota, og sorger like så. 20% prosent av befolkningen er født empat/ høy sensitiv, og det kan faktisk være et ordentlig problem å føle alt så sterkt som vi gjør.

Elisabeth beskrev på God morgen Norge i dag hvordan hun for eksempel føler sirenen til en ambulanse fysisk på kroppen når den kjører forbi, og jeg vet AKKURAT hvordan det føles. Jeg føler ikke bare sirenen, jeg føler frykten til pasienten inni, stresset sjåføren kjenner på,  vibrasjonen på maten jeg spiser, hvordan hun som satt seg ved siden av meg på trikken i dag hadde det, får feber dagen derpå om jeg har tatt en drink for mye, kjenner på stemningen i rommet jeg går inn i, gråter noen på tv gråter jeg, har du vondt får jeg vondt, om det du sier og det du mener ikke stemmer overens lukter jeg det, tar b12 og zink hver dag for å slippe å gå med nervene utenpå kroppen, må hjem for å lade batteriene med stille alene tid etter nesten hver avtale og gjør yoga samt meditasjon flere ganger i uken for å holde meg i vater osv.

Jeg kan bare snakke for meg selv, og kroppen min leker ikke. Den lar meg som regel ikke slippe unna med low vibrational «vanlige» greier som «vanlige» folk (i følge vgs journalist) slipper å tenke på. Jeg sier ikke det er bra å koble seg på dama på trikken, for det er ikke det og jeg jobber kontinuerlig for å jorde meg og lukke igjen for andres greier. Det er ikke lett å være ekstra sensitiv. En smule utmattende og forvirrende vil jeg heller beskrive det som. Det er kanskje grunnen til at vi snakker åpent om det, jeg i bloggen og de i bøkene sine. Vi vet så alt for godt hvordan det er å gå rundt med følelsen av at det er noe feil med deg. Og det er ikke det! I det hele tatt! Bare så det er klart.

Jeg synes ikke det er innafor i det hele tatt at så mange synes det er greit å dømme noen nedenom og hjem og gjøre narr av de bare for at de har et åpent, ydmykt og ærlig perspektiv på livet. Å være ærlig, sårbar og ydmyk er nemlig den aller fineste gaven man kan gi seg selv og sine medmennesker. Anbefales 😉

Sånn, ferdig snakka.

God mandag.

Reklamer

They don’t love you like i love you 🎶

img_2465
Lørdag tvang jeg venninna mi på fest og i dag (mandag.. to dager senere..) har jeg det som fortjent. Shout out til alle høysensitive krystall peeps som kan finne på å få feber etter en sen natt med mye sprell… hei detoxsymtomer. Men det var verdt det da! 😝 Let’s not get into any details bare..💅🏽 Nå ligger jeg iallefall her under pleddet, knasker på fersk ingefær og hører på musikk! Hør på disse to gutta dere! Im in love!

img_2469

God mandag! Denne uka blir fin ❤

Når kjærlighet har blitt et spill

img_2430

Min første kjæreste het Christer, gikk i syvende, luktet himmelsk, hadde brune øyne og et tynt gullkjede rundt halsen som ble framhevet av hans litt gyldne hud. Måten vi ble kjærester på var at jeg skrev en lapp og ba venninna mi gå bort med den. Vil du bli kjæresten min sto det på den lappen. Det ville han.

Det var enkelt da. Ingen regler. Ingen spill. Bare følelser.

En eller annen plass mellom barne og ungdomskolen når vi sendte lapper med spørsmålet: «vil du være kjæresten min kryss ja eller nei» til i dag som vi swiper både opp, ned, høyre og venstre på smart telefonene våre har vi fullstendig mista fokus på hva kjærlighet faktisk er og hvorfor det er vårt aller viktigste behov. Utvalget i dag er så innmari stort og kanalene vi finner nye potensielle partnere er overalt, så hvorfor frivillig være med på ekstrem sporten det er å gå med hjertet på skuldra, og potensielt falle hodestups vel viten om den høye risken det er for å bli såra når en date  lett kan glemmes…eller iallefall erstattes av et par klikk på telefonen.

Jeg ble nettopp invitert på date av en mann som fortalte at han hadde kjæreste, men akkurat nå hadde de pause så da passet han på å pløye seg gjennom dating scenen. Det ble ingen date på oss, men det fikk meg til å tenke.

Hva er det vi har rota oss inn i? Verdsetter vi hverandre som vi burde eller har vi helt mista evnen? Og så var det dette spillet da. Hvor lenge må jeg vente med å svare på en sms, kan jeg ringe først eller må han få jakte siden menn genetisk er jaktere? Burde jeg ikke «like» alle bildene hans på insta og hvor mange bilder på insta må jeg «like» før han forstår at det betyr mer enn et dobbelklikk? Skal jeg droppe å åpne snappen for å virke hard to get en stund? Vil han finne meg mer interessant da? Jeg har lyst til å finne på noe men tør ikke invitere. Tenk om han synes jeg er innpåsliten eller for ivrig? Vi går rundt å er hemmelig forelska i flere mnd uten at vi tør innrømme det til verken oss selv eller hverandre. OM vi i det hele tatt har skjønt det selv at det faktisk er det vi føler. Ikke en selvfølge det, for etter å ha bygget den «jeg er for kul til å bli forelska» muren veldig høy blir sikten ut noe uklar nemlig..

Kjærlighet kan ikke handle om å være god på å spille et spill INGEN lengre kan reglene på. Kjærlighet er å kunne være seg selv og bli elsket for den man er. Om du går tilbake til den gangen du sto i skolegården med både hjertet og en lapp i hånden og reglene ikke eksisterte skjønner du hva jeg mener.

Vi må slutte å spille spill nå. Spill er alt for tjue seksten.

Rosa himmel, girlsweekend og nytt hår!🌸

img_2386
Obviously ikke sletta snap som  planlagt..😂

I dag begynte jeg dagen hos min elskede Raad på Magic Lillestrøm. Jeg starter vårsesongen litt tidlig i år og blir blond for anledningen! New year, new hair, new me you know the drill! Nå har jeg plukka opp min soulsister Stephanie som fløy inn fra London for en girlsweekend og vi drikker kaffe med en rosa himmel som skinner for oss gjennom vinduene! Fin dag rett og slett! Takk livet! 🌸

img_2389
Løkka i mitt hjerte💜

Visionboard for 2017

img_2358
Vi har både tid og penger til herlige ferieturer!

 

img_2359
Jeg har en spennende og inspirerende jobb med nydelige kolleger!
img_2360
Jeg husker å sette av masse tid til avslapping!
img_2342
Vi nyter lange bad i vårt marmor bad med fin utsikt!
img_2352
Jeg blir sterkere og friskere for hver dag som går!
img_2356
Jeg trener minst annen hver dag, helst hver dag, og gjerne ler og se ut som Beyonce mens jeg holder på!
img_2347
Vi har en stor, luftig og lys stue med store vinduer og stukkatur i taket!
img_2345
Blå velour sofa, ja takk!
img_2344
Vi har masse sofaplass til gjester!
img_2343
Vi har store fine gammeldagse dører i leiligheten!
img_2339
Dette er drømme kjøkkenet! Sort, marmor, gull detaljer og en mann som lager mat i det 😉
img_2338
Vi har et stort spisebord (gjerne i marmor det også) med myke gode stoler, og vi har mange middagselskaper med venner på besøk til ALLE døgnets tider!
img_2337
Tar gjerne en stor, myk, rosa velour sofa når vi først er i gang! Kiddo’s soverom har nok denne stilen!
img_2355
Vi har balkong med amazing utsikt hvor vi kan sole oss, grille, lese bøker og invitere venner til fest, ja takk!
img_2354
Jeg og future bae obviosly på en av våre mange reiser!
img_2363
Og sist men ikke minst, i 2017 gir jeg rett og slett litt mer faen! 😉

And so it is, amen 🙏🏽